Høst 2006
Jeg har to sønner og kampsport både i form av trening og uendelig mange filmer har preget livet vårt. Så interessen har kanskje ligget latent og modnet seg i lang tid.
Men det som virkelig fikk meg til å begynne med treningen var i all sin enkelhet det at jeg igjen var ny i Trondheim (har studert her for ti år siden) og et av de få menneskene jeg kjente her skulle begynne med karate så valgte jeg å slå følge med ham.
Jeg må kanskje også si at treningen min har gledet mine sønner. Nå har vi så mye å snakke om – en hel ny verden for meg, nå forstår jeg iveren deres bedre og ”ninja”-filmene interesserer meg på en hel annen måte.
Jeg ville også
finne en form for trening for å holde meg i bedre form. Jeg er på
studiepermisjon fordi jeg følte meg nokså utslitt og skal bruke dette året
på å samle krefter.
Det å lære å bruke hele meg, både mentalt og fysisk. Det er faktisk ganske spennende å kjenne at en har styrke og lyst til å finne ut hvordan bevegelsene skal gjøres riktig. Jeg blir mer nysgjerrig jo mer jeg lærer.
Noe som har gledet meg veldig mye er at karate-trening passer fint for min ”skadede” venstre fot – jeg hadde dropfot og måtte lære å bruke musklene på nytt.
Det
å lære i seg selv er morsomt og det at vi har mange trenere skaper en slags
dybde i treningen.
Litteratur, film – og
selvfølgelig det å male bilder; første karate-bilde er snart ferdigJ
